Tonje Moe

Mitt kunstneriske virke handler om autentisitet: hvordan kan jeg best mulig være tro mot mine egne indre impulser? Tendensen har vært å sensurere hvis det føles som om noe ikke "passer inn", og min stadig tilbakevendende jobb er å motarbeide dette, og å holde på følelsen, impulsen. Dette har de senere årene blitt forsterket gjennom dyptgående arbeid med kunstterapi og nattens drømmer. Hvis jeg ikke er sann, så får jeg svar gjennom drømmene med en eneste gang. Dette er ikke bare et personlig tema, men vises i det kollektive - hvordan uttrykke seg selv som den man faktisk ER, istedenfor den man tror at andre forventer at man er? Dette er et krevende, men nødvendig arbeid. Vår styrke ligger i vår individuelle unikhet, å la den få skinnne: Slik fletter vi oss også sammen kollektivt! Den aller beste medisin mot bitterhet, sjalusi og klandring er nettopp dette - å leve ut DINE potensialer fullt ut.

- Jeg må være sann ovenfor den dialogen som oppstår mellom bildene og meg selv. Ved å gå maleriet i møte, kommer helt tydelige instrukser innenfra. Ved å følge disse, får bildet ta den form DET vil. Paradokset er at ved å la intellektet, (som er det fakultet man vanligvis vil regne som synonymt med klarhet) få dominere litt mindre, så oppstår faktisk en større klarhet enn før. Evner denne klarheten å skjære igjennom til noe i betrakteren - noe uoppdaget? Skal sårene på vår kollektive samfunnskropp heles, må man starte med sin egen kropp. Kroppen blir verktøyet. Gjennom den sanses impulsene. Og kanskje den vanskeligste av alle øvelser - ikke å ignorere egoet, men å la intellekt og sanser danse.

Brancusi sa:- Things are not difficult to make; what is difficult is putting ourselves in the state of mind to make them. Bare når jeg evner å kvitte meg med min baggasje, kan temaet få komme igjennom. Om dette er en figur eller en boks eller en sort flekk, det er ikke min sak. Kan man stilne de ytre stemmene, så kan man kan høre de indre. Og denne kampen kjempes hver dag.